Det er et velkjent faktum at amerikanske valgkamper i stor grad inneholder skittkasting mellom presidentkandidatene. Valgkampen 2008 er intet unntak; politikerne fraviker deres ideologiske grunnsyn i tråd med folkestrømningene, samt at de bruker store ressurser på å sverte hverandre. Få har imidlertid forandret seg i like stor grad som republikanernes presidentkandidat, John McCain.
John McCain var tidligere en velansett senator som kjempet mot høyrekreftene i det republikanske partiet. Da han for 8 år siden tok opp kampen for å bli republikanernes presidentkandidat, fremsto han som Bush sin diametrale motsetning, særlig i form av hvordan han bedrev valgkampen, men samtidig også innenfor flere realpolitiske områder han spilte et rettferdig spill, var direkte, ærlig og spilte ikke minst på fremtidsoptimisme fremfor fremtidsfrykt. Det var således en kamp mellom to fløyer i det republikanske parti. At han på det tidspunkt høstet stor støtte blant uavhengige velgere, deriblant de såkalte ”reagan-demokratene”, vitner om hans forholdsvis liberale, om ikke tverrpolitiske holdning og apell.
Dagens situasjon
I dag oppfatter derimot velgerne McCain som en kandidat hvor skitne triks og negativ valgkamp står i fokus, samtidig som han har gått tilbake på en rekke av sine tidligere standpunkter for å dekke høyresiden i det republikanske partiet. Han har valgt en kristenkonservativ visepresidentkandidat, og tidligere kjepphester som budsjettbalanse og avstand fra den kristenkonservative del en av partiet er forkastet. Spørsmålet blir da hva som har skjedd? Hvorfor har McCain så diametralt forandret kurs, hvorfor er han ikke lenger den gjenkjennelige “Maverick” som appellerte til independents og demokrater så vel som republikanere. Har han gjennom sitt forsøk på å gjøre høyresiden i det republikanske partiet til lags, tapt en hver sjanse til å vinne valget?
Rådgiverne:
Som et første tegn vil mange peke på den hendelsen hvor McCain tidligere i år sparket sin valgkampstrateg, som var ansett som en forholdsvis moderat rådgiver som la rettferdige føringer i kampen mot demokratene . Et bevis på dette er blant annet McCains tidligere beslutning om å avstå fra å bruke pastor Wright i valgkampen, til ugunst for demokratenes kandidat Barack Obama. Idet Davids fikk sparken ble han imidlertid erstattet med den langt mer ekstreme Steve Schmidt. Årsaken til valget er usikkert. Men desperasjon som en følge av dårlige meningsmålinger var nok, om ikke det utløsende, så i alle fall et svært avgjørende incenitv. Den nye rådgiveren, Schmidt, forandret spillets regler dramatisk. Schmidt var en av sjefsstrategen Karl Roves tidligere disipler; han er med andre ord en eksponent for en luguber taktikk, som svertet McCain selv i 2000, da det kom ut løgnaktige påstander om barn utenfor ekteskap et cetera.
sommermånedene ble brukt til å få McCain på offensiven. Han fremstod som svært passiv under demokratenes nominasjonsdrama, noe som også ga seg utslag på meningsmålingene. Svertekampanjer som for eksempel kjendisangrepet, hvor Obama ble sammenlignet med Paris Hilton og Britney Spears, men den snudde også Obamas veltalenhent og karisma til noe negativt; nemlig et tegn på selvopptatthet og narsissisme. Et brilliant, men trekk fra Schmidt.
Sarah Palin
Men det endelige skillet er imidlertid representert ved utnevnelsen av Sarah Palin som visepresidentkandidat. Der mange hevder McCain ønsket å velge Joe Lieberman som visepresident, la rådgiverne ned veto og nærmest tvang ham til å appellere til den republikanske velgerbasen hvor McCain sto særdeles svakt, nemlig høyrefløyen. Denne republikanske referer til deler av denne velgerbasen ble en gang definert som “agents of hate and intolerance” av McCain selv. Hans dobbeltmoralitet viser klart at han har latt valgkampen legge føringer på han, ikke motsatt, som det åpenbart burde være jf. hans sitat ”we were elected to change washington, instead the white house changed us”.
Ved visepresidentutvelgelsen undergravde han ikke bare sin egen angrepslinje mot Obama som uerfaren (Palin har vært guvernør omtrent like lenge som Obama har drevet presidentvalgkamp), han tok også et drastisk steg mot den kristenkonservative delen av partiet. På kort sikt var valget av Palin spennende, det tilførte politikken noe nytt. Det har imidlertid vist seg å bli et skarpt ideologisk brudd med hans moderate, tverrpolitiske, fortid. Spillet ble snudd til; election first, country second.
Det som fremdeles kan nevnes til fordel for John McCain, er at han fortsatt fører enkelte av de såkalte ”maverick” standpunktene fullt ut. Dette inkluderer blant annet motstanden mot etanolsubsidier, som overhodet ikke faller i god jord hos bøndende i midtvesten, men de er åpenbart i tråd med hans konservative grunnsyn om reduserte offentlige utgifter. På den andre siden har han, gjennom sine nye rådgivere og tegn til det som kan fremstå som desperasjon, lagt seg på en hardere republikansk linje, hvor tverrpolitiske forslag faller igjennom på den politiske agendaen og prioriteres ned til fordel for en demokratisk svertekampanje. Han har blant annet uttalt at han i dag ville ha lagt ned veto mot hans eget forslag om å gi 12 millioner innvandrere statsborgerskap. Hans holdning til innvandring som et positivt gode er således delvis fraskrevet. Han har også, gjennom utnevnelsen av Palin, tatt flere skritt mot de kristenkonservatives standpunkt tilknyttet homofilispørsmålet, samt at han har markert en hardere utenrikspolitisk linje, noe som også gjenspeiler hans syn på amerikanske straffesanksjoner.
Hvor ville McCain vært plassert i et norsk velgerlandskap?
Som nevnt ovenfor står en norsk liberalkonservativ John McCain nært, både i et ideologisk henseende, men også realpolitisk. Han vil kutte offentlige utgifter, senke skattene, øke den lokale selvråderetten gjennom å desentralisere enkelte skatter, legge til rette for miljøbesparende incentiver i tråd med generasjonsregnskapet, etc. Han er med andre ord en konservativ.
På den annen side har hans skitne valgkamp, som kan tolkes dithen at han også har snudd politisk i flere saker, vært så negativ og skitten at jeg som liberalkonservativ har fått en kraftig avsmak, og ville om jeg var amerikansk, ikke stemt republikanerne den 4 november.
